Norges skriftspråklige rikdom

Av Åse Linnea Bang Ingvaldsen

Det er sannelig ikke alle land som har to likeverdige skriftspråk, men så heldige er vi i Norge. Begge skriftspråkene har mye historie bak seg, og det er den vi skal se nærmere på i denne artikkelen.

Først litt historie

Som du allerede vet, fikk Norge egen grunnlov i 1814, og med denne selvstendigheten kom også et ønske om et eget skriftspråk nordmenn kunne være stolte av. Det norske skriftspråket var nemlig veldig preget av det danske språket siden Norge hadde vært underlagt Danmark fra 1380 til 1814. Det var mange ulike skrivere som prøvde ut utallige måter å skrive norsk på i perioden etter 1814 (Nesse, 2013, s. 130), men de som til slutt vant frem var Knud Knudsen med bokmål og Ivar Aasen med nynorsken. Disse to mennene vil dere se at er svært ulike, likevel vant begge frem med sine skriftspråk.

LURT Å VITE

Det kan være lurt å merke seg at skriftspråkene ikke het bokmål og nynorsk da de ble laget på 1800-tallet:

BOKMÅL = RIKSMÅL

NYNORSK = LANDSMÅL

REFLEKSJONSSPØRSMÅL

Hva tror du hadde skjedd med norsk talemål dersom vi enda skrev norsk med b, d og g istedenfor p, t og k?

Knud Knudsen + bokmål = sant

Knud Knudsen (1812–1895) var utdannet lektor og arbeidet i skolen. Han anså det som nødvendig at skriftspråket vi allerede brukte i Norge skulle bli mer likt norsk tale (Nesse, 2013, s. 133). I hans arbeid med å utvikle bokmål, tok han utgangspunkt i landsgyldig tale. Det betyr at han mente at det fantes en dialekt som med enkelte variasjoner kunne høres over hele landet. Mye tyder likevel på at det var talemåten de hadde i hovedstaden han tok mest utgangspunkt i (Nesse, 2013, s. 134), men den var sterkt preget av dansk fordi det var på dansk de lærte å skrive og lese (Språkrådet, 2021).

Knudsen fikk b, d og g byttet ut med p, t og k i skriftspråket, men det skjedde ikke før en rettskrivingsendring i 1907, etter hans død. Nordmenn flest sa nemlig kake ikke kage slik det ble skrevet før Knudsens forslag til endringer. Det samme gjelder såbe/såpe, koge/koke, eble/eple og mange andre ord.

Folk kritiserte Knudsen og mente at skriftspråket han la frem verken var helt norsk eller helt dansk, og derfor et dårlig språk (Nesse, 2013, s. 137). Hva tenker du? Uansett fikk ikke bare bokmål gjennomslag, for parallelt med Knudsen jobbet også Ivar Aasen iherdig med å skape et norsk skriftspråk vi kunne være stolte av.

Ivar Aasen + nynorsk = sant

Ivar Aasen (1813–1896) hadde i motsetning til Knudsen ingen utdannelse, og takket nei til økonomisk hjelp fra rike privatpersoner i sitt arbeid med skriftspråket (Nesse, 2013, s. 152). Grunnen var rett og slett at han ikke ville fjerne seg fra den sosiale klassen han kom fra. Han ønsket å gi bondeklassen et skriftspråk normert til deres talemål slik at de kunne få mer selvrespekt og at deres barn lettere kunne få tilgang til skriftspråket (Nesse, 2013, s. 152).

Aasen tok utgangspunkt i dialektene som fantes rundt omkring i Norge, og arbeidet systematisk for å skape det perfekte norske språket (Nesse, 2013, s. 152). Han utga bøker om skriftspråkets grammatikk og ordbøker slik at andre kunne lære. I 1885 ble nynorsken sidestilt med bokmål, og i 1892 ble det åpnet for at skolebarn kunne få opplæring i nynorsk (Nesse, 2013, s. 155).

SKRIFTSPRÅK I UTVIKLING OG «LITTERÆR GULLALDER»

Samtidig som Knudsen og Aasen arbeider med hver sine skriftspråk, har Norge en «litterær gullalder» der skriftspråket blir brukt og eksperimentert med i skjønnlitteratur. Kjente forfattere som Bjørnstjerne Bjørnson, Hamsun, Unset og Ibsen skriver i denne perioden mange kjente verk du allerede kjenner til, eller kommer til å møte på.

To skriftspråk som utfyller hverandre

Som du ser, så er det mye historie bak hvorfor vi i dag har to skriftspråk i Norge. Det er også derfor vi ønsker at alle skal lære seg begge skriftspråkene. Både Knudsen og Aasen ønsket begge at Norge skulle få et felles skriftspråk, men det ble «uavgjort» mellom dem, og vi endte opp med to skriftspråk! Men er ikke det egentlig litt fint? Knudsen tok utgangspunkt i talemåten som var i hovedstaden, der overklassen holdte til, mens at Aasen tok utgangspunkt i bygdene der bondeklassen levde. På sett og vis utfyller derfor de to skriftspråkene hverandre, og sammen gir de skriftspråk de fleste av oss kan kjenne oss igjen med. Vi har med andre ord en skriftspråklig rikdom i dette landet som vi kan være stolte av.

TIDSLINJE

1812: Knud Knudsen blir født
1813: Ivar Aasen blir født
1814: Norge får egen grunnlov og dansketiden er over
1885: landsmål sidestilles med riksmål
1892: elever skal kunne få opplæring i landsmål
1895: Knud Knudsen dør
1896: Ivar Aasen dør
1907: rettskrivingsendring som innførte p, t og k i en rekke ord, og det danske skriftspråket (riksmålet) var blitt reformert nok til at det kunne kalles norsk skriftspråk (Språkrådet, 2021)
1929: riksmål og landsmål skifter navn til bokmål og nynorsk (Språkrådet, 2021)

Referanseliste

Nesse, A. (2013). Innføring i norsk språkhistorie. Cappelen Damm.
Språkrådet (2021). Bokmål. Hentet fra: https://www.sprakradet.no/Sprakavare/Norsk/Bokmal/

Page updated

Google Sites

Report abuse